​To svaner, blått hav og flytende øyer i horisonten.

MidGard og Avalon

I Skåre, Haugesunds gamle moderkommune finnes Steinsfjellet. Siden alle fjell er av stein har navnet kommet av en annen grunn. Noen har reist stein der oppe på grunn av det absolutte utsynet over Skåre og livet. Geografisk ser vi lengre, men Bokn, Siggjo, Folgefonna og Utsira er de synlige grensesteinene uten at de har fått navn etter stein. Så var det Steinsnes, da. Innlands fra Haraldshaugen på Gard er der flere hauger. Noen er knauser og noen er graver og noen var graver. Steinsnes er et nes på land, lik Mulen i Bergen. Steinsnes er som Stennes på Orknøyene hvor vi var jarler. Stenness er fantastisk. Steinsnes er glemt, og enda ikke utgravd.

Utsikt fra Steinsnes mot vest og Orknøyene.

Bildet viser Røvær rett i vest. Enda lengre, men fremdeles rett vest er Orknøyene.

Gard, Kvala og Steinsnes ligger til havet. På vei opp til Steinsfjellet ligger Solvang. Sol er latinsk navn, kommet hit med kulturvandringer.

Gard er også et latinsk navn, kommet med romerhæren eller dens motstandere, kommet med romerkirken eller dens motstandere. Som det irske politiet Guardia, kan Gard ha vært en vaktpost i keltisk tid. Da har øyene vest i Skåre vært Ut-Skåre, utaskjærs, UtSira. Noen av dem har løftet seg fra horisontlinjen og blitt flytende luftspeilinger, eller Avalon som kelterne fortalte om.

Langs Gardsvika er rester av graver fra keltisk forstillingsverden. De er plassert på nes utover i havet mot nordvest. I horisonten flyter øyer i disig luft om dagen. Ved solnedgang er de ved lysets undergang. Der er et rike, et alveland, et Avalon.

Avalonvirkning. Øyer flyter i luft.

Gravene er vendt til havet for at de døde skal dra ut med fjære sjø og komme tilbake til neste livet på flo sjø. Gardsvik stemmer. Lysets undergang og gjenoppståingen over de lave fjellene.

Noen så fenomenet med de flytende øyene og rodde ut for å se. Det var langt ut, og da de kom hjem igjen fortalte de fantastiske historier om hva og hvordan; hvem de hadde møtt. Sånn utviklet mytene seg. Det er bare menneskelig.

Gard er et keltisk religionlandskap med den kristne Krosshaugen, side om side etter pave Gregorius’ anbefaling ca år 600. Plassert i tid mellom keltiske Avalon og Krosshaug med Korskirkens statstilknytning. Religionsmøtet er fra senest 500-tallet, også på Gard. Var Baal en solgud? De dyrket sol, måne og stjerner i sammenheng. Baal religionens berømte alter fra Gamle Testamentet lå i dagens Haifa, innerst i Middelhavet. Her kom fønikerne fra. De dominerte Middelhavet og handlet med Cornwall som da var keltisk-britisk. Sørvest for Steinsfjellet, sør for Solvang er der helleristninger som kan være forsøk på å tegne ned skipene deres fra Middelhavet. Senere lærte vi å lage vikingskip.

Flytende øyer med fiskebåt i forgrunnen.

"Beltane" er en feiring av naturen. Den har antagelig vært opprinnelsen til vår St. Hansfeiring. Vi er uten kontakt, men bøndene og Druidene deres forsøkte å leve lengst mulig i naturen. Vi brenner storbål midtsommer og ser solen gå ned i nordvest. Steinsnes er det perfekte stedet for slike bål og syn. Skårelandet er et flatt stykke land, et skår. Skåre betyr også skjær i sjøen, en skjærgard og helt ute i vestgapet er Utsira, skjæret lengst ute. Det som ble større etter hvert som vi nærmet oss. Det ytterste Skåre. Skjæret uten noe utenfor. Før vi fikk summet oss til å lage skip var dette så langt som det gikk. Der var grensen for MidGard. Steinsnes ligger midt i Gard. Midgard.

​Utsikt til Røvær fyr som flyter i luften.
Fantasy Morgana. Røverfyret på utferd; utnord.