Kloster på Moster
Mostrasongen
Monasteriet fra Lindisfarne, The Holy Island.
Torolf Mostraskegg og Tora Mostrastong var mer enn sitt rykte.
Før kristenretten var Mosterøy i Sunnhordaland et kulturelt sentrum som holdt sammen flere importerte tanker og næringsformer. Moster var del av Nordsjøkulturen. Veien til og fra nord-England, Skottland og Orknøyene var ukomplisert navigasjon.
Om man seilte sør-vest kom man til Sudurland, dagens Sunderland med stedsnavnet Auckland oppe i dalen. Nordover kysten var dagens Newcastle og Lindisfarne. Kanskje var det overvintrende mostringer som angrep klosteret på Lindisfarne? Veiviserne hjem igjen var Bokn og Siggjo. I middelalderen ble de to klostrene Utstein og Halsnøy bygd nær disse tydelige fjellene.
Moster er Mustari på islandsk, som betyr en helligdom, et tempel.
Det islandske *mustari* betyr *et hellig sted*. Ordet er i Blöndal/ Thorlakssons ordbok fra 1924 og videreført til den moderne ordboken https://islex.is. Se musteristré, musterisriddari.
Om «Mustari» kom fra sør-sør-øst til Vestlandet først og ble med til Island er et åpent spørsmål uten endestykke bakover i tid. I dag heter Moster på islandsk Mostur. Se også Bornholms Mosteri Müsteri.
Saint Aidans moderne ikon i St Aidan's Catholic church, Lindisfarne. Irske Saint Aidan ved Lindisfarne. Slottet er Bamburgh Castle der han døde, (evt. Lindisfarne Castle). Båten kan være fra Moster,
ikke sant? Helgenbildet viser mostraskegg og morstrastong.
Monkesongen Kristen irsk misjonering gikk over Irskesjøen, over England, over Nordsjøen og til Danmark og Sverige. Norge er lite nevnt, men der fantes et gaelisk-keltisk Vestland før det germanske. Sporene finner vi på Selje, på Kinn, på Moster, og på Utstein. Drivkraften er spredning av budskapet, fra en klostertradisjon kalt iro-keltisk misjon. Vind og strøm, seil og skrog har vært middelet for spredning. Kulturene som har vært virksomme er keltisk-gaeliske og germanske. Moster er navnet fra klosterlivet, munkelivet som var forenlig med den tidlige kristendommen som kalles arianisme.
Munkene var arbeiderne i klostrene. De dyrket mat, gjorde muntlige historier til skriftlige og lagde innholdsrike illustrasjoner som inneholdt evangelister, helgener og munker med et spesielt skjegg, og munker med stav. Skjeggformen kan spores til øst-kirkens ikoner. Staven var et ledersymbol, en hyrdestav, et scepter. Norske sjøfarere var handelsfolk og røvere. De kom i kontakt med klosterlivet. De fikk se skrivene og illustrasjonene, ikonene. De handlet med slaver og ble interessert i monasteriene, Iona monastry og Lindisfarne, Book of Kells og Lindisfarne Gospels. Torolf likte en skjeggform fra ikonene.
Torolf Mostraskegg var Ørnulfsson og tilbeder av norrøne Tor. Han var døpt til Tor, så foreldrene hans var også av samme syn. Han kan ha likt skjeggmoten blant munker, munker han har sett i vest, eller munker som bodde på Mosterøy. Keltisk kultur lagde ikke store bygninger så vi må spore dem på næringsformer, litteraturen og rester av bildebruken. Mosterøy kan ha vært et blandingssamfunn av norrønt hoff og iro-keltisk munkevesen, side om side og med gjensidig påvirkning. Torolf forlot Mosterøy og tok land sør i Breidfjord på Island. Her, borte fra driftige munker grunnla han det som ble til Islands største hov, Helgafjell. Var begrepet «hellig» fra norrønt germansk eller gaelisk irsk import? Selv på Islands største norrønne hov finner vi altså spor av Mostersamfunnet, den heilage anden.
Bak forhenget er ein mostring. ©CC British Library
Torolfs oldebarn, stor-goden på Helgafell fødte i 995, blant mange andre barn, Gudlaug Snorreson, han som ble lauga, vasket til Gud, døpt til Gud. Han gikk munkeskole i England og ble munk. Der var altså det sterkeste norrøne setet i ferd med overgangen fra gammelt til nytt.
Moster gikk også over fra norrønt til kristent da Torolf Mostraskjegg tok følgene av utviklingen, pakket hovet og bosatte seg på Island.
Tiden mellom Torolf Mostraskjegg og Tora Mostrastong var minst 60 år. Om vi skal gi rom for annet går det i retning av 70 år mellom dem. De var ikke søsken.
Tora Mostrastav var Tordsdatter og minst 60 år yngre enn Mostraskjegg. Hun fikk navnet Tora etter guden Tor, eller etter faren Tord. Troen hadde holdt seg, men tidene var forandret. Hun var tiltenkt jobben som frille for Harald Hårfagre. Dette ritualet var av høy status. En frille tilhørte, hun var ikke for enhver. Tora ble kongsmor. Hun fikk en symbolsk stav til navnet sitt, en hyrdestav eller et scepter som var tegnet på posisjon og verdighet.
Hun var antagelig delaktig i at sønnen skulle få utdanning av beste slag på den tiden. Håkon Haraldson ble satt til fostring hos den engelske kongen for å få opplæring i kamp og studier, han var kongsemne og skulle skikkes til jobben. Han var ikke gissel. Han ble kalt Håkon den Gode og var mostring som moren. Han ville innføre kristendommen på egen hånd. Var det han som gav moren navnet Mostrastong?
To-stavars, Tostongs. ©CC Lichfield Gospels
Bildet av Tora Mostrastong er av et menneske født inn i en tradisjonsrik norrøn ætt, Horda-Kåres ætt. Hun ble utpekt til mulig kongsmor. Hjemstedet hennes, Mosterøy hadde et munkesamfunn, ikke et stort klosterbygg, men påvirkningskraft. Hun var delaktig i sønnens utdanning i bl.a. engelsk hoffkloster for skriving og lesing. Sagaen forteller at sønnen døde samme sted han ble født, på Håkonshella. Moren var underveis og Håkon var underveis. De to var litterært knyttet til hverandre i liv og i død.
Þóra „mostrastöng“ Hörða-Káradóttir hadde minst to barn. Kong Håkon den Gode og Ulfljotr lovseiemann som brakte Gulatingloven til Island med Alltinget som konsekvens. Hun fortjener plassen lengst fremme på scenen.
Tidfesting av Gulatingsloven er ikke helt skarp, men innenfor Toras tid.
Bømlafjorden der Moster er ene siden av fjorden, var innseilingen til Hordenes rike. Den var viktig.
Håkonshella var viktig symbol for fødsel og død for Håkon den Gode.
Kongsgården på Seim var nord for vårt Bergen. Gaular og Eivindsvik for Gulatinget var neste sted. Dette var området til Tora Mostrastong. Ulfljotr var sønn av Tora Kongsmor. Far unevnt. Han var sin tids jurist og kunne Gulatingloven. Den tok han med til Island. Motivet er ukjent men tidsrommet er fra hans fødsel 870 til han tok land på Bæ í Lóni. Han slo seg ned på østkysten, så han fulgte ikke Thorolfr Mostraskegg til Breidfjord i vest.
Toras leveår er ukjent men hun nevnes ikke av Snorre etter å ha født kongssønnen Håkon. Det er dårlig behandling av en kvinne som har fostret sønnen Håkon hos engelske kong Adalstein, Athelstan, Adalstong? Man kan spørre Snorre om Harald Hårfagre har vært involvert i det hele tatt i sin høye alder, og om ikke forbindelsen til engelske kongen var direkte ettersom brede seil over Nordjøen gikk lenge før kong Harald. Hadde Snorre redigert bort det engelske slektskapet men latt igjen et lite spor i navnet til Tora Mostrastong? Der er mye jeg skulle ha hørt med onkel Snorre om. Hva fikk han høre da han var på Moster? Hva lagde han ut av det?
Der er ingen grunn til å tro at Tora Mostrastong var sterk fordi hun som liten baby fikk det norrøne kultnavnet Tora, eller at hun hadde proporsjoner som en stang. Vi har grunn til å tro at hun var i en unik familiesituasjon, taktisk klok og strategisk dristig i en situasjon som forandret seg fra norrønt til kristent. Hun var fortid og fremtid og hun bar ledersymbolet, scepteret, eller hyrdestaven.
Tora var kongsmor, noe som er dysset ned og tildekket med at hun var frille, sterk, høy og tynn som en stang.
Moster var del av Nordsjøkulturen og Irskesjøkulturen.
Fra Book of Kells, Iona. ©CC